Nationen på vitjing hjå Truls Ørpen 22. desember 1953.

«TRULS ØRPEN – en tolker av vår nasjonale musikkskatt
Det mest særmerkte i norsk og samkjensle folkelynne kommer tilsyne gjennem hardingmusikken, sier Ørpen

«Gammalt maal og felelaat,
dikt og hallingkast:
disse fire fylgjast aat.
Bundne saman i ein ring.
Lagde folkepanna kring
som ein brudarkrans».

Disse ordene leser jeg på et diplom til spillemannen Truls Ørpen, i stua hans på gården Flattum, som ligger litt opp for Vikersund. Det er diplom fra Laget for folkemusikk og Landslaget for spillemenn ved spillemannsstevnet 1939, for godt og fargerikt spill. Jeg kommer ikke fra at det er noe visst underlig over dette at jeg må reise til flatbygda Modum, helt opp mot Tyrifjorden, for å finne Krøderbygdas kjente tolker av vår nasjonalmusikk, Truls Ørpen. For gjennem mange slektledd er han bunden til den vakre gården ved «Krøderfjordens grønnebredd». Der så han dagens lys 27. mars 1880, og der vokste han opp.

Sin vesentligste livsgjerning fikk han også øve i fødebygda som lærer i hjemmekretsen gjennem 40 år. Der tok han de første buedragene på hardingfela, og der fant han senere næring til den gjerning som skulle gjøre hans navn kjent blant alle som elsker vår nasjonalmusikk. Da buen for første gang varsomt ble dratt over strengene, var gutten ennå ikke så stor at han maktet å holde fela selv, men det gjorde spille mannen Johan Kleven. Ingen tenkte vel da at disse første famlende forsøk skulle løse ut strøm av toner, og samtidig føre gutten inn på noe som senere skulle få betydning for hele vår nasjonale musikkskatt.

Ørpen har før fortalt at den første han lærte å spille av var Johan Kleven, ingen betydelig
spillemann men sønn etter spillemannen «Gamle-Kleven». Ole Helgesen Kleven var hans rette navn, og sønnen hadde sin styrke i at han på en uforfalsket måte hadde bevart en mengde av farens slåtter, antagelig flere hundre. Ørpen kan bare så vidt huske «Gamle-Kleven» forteller han. Denne spillemannen fra Krødsherad hadde en veldig samling slåtter, og Ørpen hadde for noen år siden en programpost i Kringkastingen som bare handlet om Ole Kleven og hans musikk.

Ellers er det en annen sambygding som Ørpen minnes med dyp takknemlighet, og det er Wilhelm 
Sorteberg, en av de betydeligste spillemenn som Krødsherad har hatt. Ørpen karakteriserer ham som et virkelig musikkgeni, et menneske med kunstnernatur. Som et bevis på hans dyktighet som spillemann kan nevnes at han på en kappleik i Oslo 1903, fikk 2. premie, mens 1. premie gikk til de landskjente spillemenn Torkjell Haugerud og Olav Moe.

Etter at Truls Ørpen var blitt lærer og således hadde sitt arbeid i skolestua å passe, ble det bare noe av sommerferien han kunne disponere til sine interesser på folkemusikkens område. Enkelte ganger drog han ut for å snakke med andre spillemenn og for å få høre deres musikk. I 1912 reiste han over fjellet for å besøke Ola Mosafinn på Voss, og det ble en rik ferd, sier han seiv. Mossafinns spill var typisk vestlandsk. Han er sikkert en av de beste spillemenn som Vestlandet har hatt, sier Ørpen, iallfall når det gjelder originalt vestlandsk-spill. Men vi må igjen komme tilbake til dette at Ørpen er havnet på Modum, slik en vaskeekte krylling som han er. Men saken er enkelt nok den at da han trakk seg tilbake fra sin plass i skolestua, så overlot han sin egen slektsgård til den ene sønnen og flyttet selv ned til sin hustrus eiendom, Flattum. Der fant han sin hustru, Karoline, i 1906. Nå sitter vi i stua der på gården. I det ene hjørnet står et stort orgel, med en haug av noter på toppen. Gjennem den åpne døren ser vi inn i et skap der felene står på kant i rad og rekke. På veggen henger diplomer fra spillemannsstevner rundt om. Ellers har dommervervet lagt beslag på ham under de fleste kappleiker i det senere.

Jaså, du hørte ikke Haugerud’n i radioen siste gangen, sier Ørpen. Men kanskje du vil høre han nå da, fortsetter han. Han skrur på en lydbåndopptager, og et øyeblikk etter sildrer Torkjell Haugeruds fine spill ut i rommet. Han spiller godt Torkjell til å være så gammel, sier Truls. Du har vel truffet Torkjell Haugerud flere ganger, du? Ja, jeg har da det. Første gangen jeg traff ham var jeg sannelig ikke gammel karen, bare en 12—13 år tenker jeg. Men i 1912 var jeg en tur i Telemark, og da var det et stort stevne i Porsgrunn. Der møtte jeg Torkjell Haugerud igjen. Senere har jeg selvsagt møtt harn i Oslo flere ganger. Ja, han er svært flink Haugerud’n. Han har en veldig fin musikalsk oppfatning, både med fingrer og bue. Spillet hans er så teknisk fullkommet. Det er ikke vanskelig å høre at han har lært av Mossafinn. Så er han ikke så ensidig som mange andre, men allsidig. Han kan spille en Tynndalsslått slik som en Tynndalsslått skal spilles. Jeg har hatt meget stort utbytte av å høre Haugerud. Det er slik at nasjonalmusikken har sin egen teknikk. Ved å sette den i noter blir formen bevart, og de som kan noter vet hvorfor slåtten nettopp skal være slik. Torkjell Haugerud er av disse som kan veldig mye, og han er da også svært flink i noter. Det skader forresten ikke om en har spilt hardingfele før en begynner med noter.

Det er sikkert at nasjonalmusikken er i vekst. Mange av de yngre komponistene sogner til hardingmusikken. Vi kan tenke på Groven, Sæverud med flere. For det er slik at det mest særmerkte i norsk folkelynne kommer til syne gjennem denne musikkart. Det er sørgelig å høre all denne dårlige musikken som vi får servert i dag. Og det verste av alt er at de ødelegger den musikalske sans hos folk. Men det er mange gode krefter i arbeid for å bevare vår nasjonale musikkart. Bygdelagene i byen har hatt stor betydning også på dette felt, og de frilyndte ungdomslagene utover bygdene har gjort et godt arbeid. Det er synd, sier Ørpen, alt det verdifulle som ligger i Universitetsbiblioteket, som ikke er
sendt ut. Også her snakker han av erfaring, for gjennem en menneskealder har han skrevet ned og på den måten tatt vare på flere hundre slåtter og en del folkeviser. Dr. Sandvik har tatt hand over dette, så det ligger i Universitetsbiblioteket sammen med så mye annet verdifullt. Jeg var heldig, sier Ørpen, for jeg kom til i den tiden da det var noe å samle. Da Krødsherad hadde slike spillemenn som Wilhelm Sorteberg, Anders Vinna, Johan Kleven og Ole Skogli. Han nevner Ole Bulls arbeid sammen med «Myllarguten» og Johan Halvorsens nedtegnelse etter Knut Dale. Så har vi Arne Bjørndals store samlerarbeid, fortsetter Ørpen, Torkjell Haugerud har samlet en del og likeså en del andre. Eivind Groven bar gjort et stort arbeid, særlig vitenskapelig. Han har satt folkemusikken på den plass den med rette tilkommer.

Ørpen lar buen gli lett over strengene på en gammel fele. Det er noe eget ved disse gamle felene, sier han, men de må spilles på. Han kommer inn på eldre og yngre felemakere, og sier herunder at han tror at Hellandslekten må være en av verdensstørste felemakerslekter. En ny slått sildrer ut i rommet en slått etter Sigdal-spillemannen Helje Reistad. Men Ørpen klager over strengene. Det har vært mye sekunda råvare å få fra utlandet, men håper det blir bedre nå. Vi får suiten «Seteraasen», den åpner med «Vaardagen» og «Seterjenten lengten. Men nå blir det lysere toner, for det kommer besøk fra bygda. Jenten tar også en tur til «Huldretjern». Så siger kvelden inn over skogen. Men «setergubben» må ha seg en rull før han legger seg. Vi merker de skiftende stemninger og skogens trolske eventyr. Ørpen fører oss videre fra sitt eget arbeid til Myllargutens «Kivlemøyene». Denne vesle springaren her har jeg fått av sigdølen Ole Viksbraaten, som hadde den etter far sin Torger Viksbraaten, sier Ørpen. Han spiller også Helje Reistads siste komposisjon en springar som er lite brukt, men veldig god, sier han. Helje Reistad var innom meg på Ørpen en gang da han hadde besøkt noen av sine sønner som den vinteren hadde tatt noe tømmerkjøring i Hallingdal. Da han skulle gå fra meg trallet han en slått: «Har du hørt denne?» spurte han. «Nei», sa jeg, «men den må jeg få». Så skrev jeg den ned. Den vil passe godt for orkester, for her er fullt av motiver. Vi sitter og lytter til de kjenslefine tonene. En egen stemning legger seg i rommet, mens kvelden siger inn over bygda. Truls Ørpen deler villig sin rikdom med andre, og bhn har så mye å ta av. Han er traus som setergubben selv, og han står som vokter for en spesiell kulturskatt. En rikdom som hører det norske folket til.
O. O. B—n»

Transkripsjon og opphavsretten til denne: Olav Sataslåtten

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s