Leiv Sandsdalen -artikkel Teledølen 08. juli 1926

«Leiv Sandsdalen var født på Moen i Seljord i 1826. Han var søn til den kjente spillemann
Øistein Langedrag. Leiv begynte å spille haringfele som guttunge og faren var den selvskrevne læremester. «Mølleren» lærte og en del av Øisten Langedrag — en av disse slåtter, kallet «Langedragen nr. 1», var den første slåtten Mølleren spillte for Ole Bull, På felekappleiken i 1892 i Bø spilte Leiv Sandsdalen den samme slått og tok 1. premie. «Nestor millom dei strengt tradisjonsbundne spelemenn er Leiv Sandsdalen», skriver konservator Rikard Berge — og de var de rette ord. Sandsdalen spilte Telemarks-spil helt igjennem. Spillet hans var skirt og blev altid fremført med liv og kraft. Desværre, for den nasjonale felemusikk, var Sandsdalen en av våre trangeste spillemenn. Mange av våre eiendommeligste slåtter gikk i grav sammen med ham. Således «Kivlemøyarne» et vidunder av et tonestykke. Riktignok høres ennda «Kivlemøyarne» fra Haringfelen den dag i dag, men kun som bruddstykker eller ufullstendig kopiefter Sandsdalen.

Leiv Såndsdalen var en stor, staut kar, høi og skulderbred, Han minnet meget om Ole Bull, sa folk. Med Olav Mossefinn var Sandsdalen flere ganger i lag, og av Mossefinn fikk han lære en mangfoldighet av slåtter. Men da den annen skulde ha gjengjeld av Sandsdalen blev det noget annet. Fort som han skulle brenne _ sig på fimgrene spilte Sandsdalen for Mossefinn. Men denne var en av de gløggeste og lydhøreste når det angikk tonekunsten, og etpar slåtter fikk han likevel annektert. Senere fikk han flere — på den måten. Mossefinn fikk en kjenning av sig, en vossing, til å skjenke Sandsdalen såpass at denne blev i «spillehumør». Og så spilte Sandsdalen for vossingen, mens Mosefin stod i rummet ved siden av og «tok» slåttene efter som de kom. Da Sandsdalen senere fikk høre flere av slåttene sine nøiaktig efterspilt likte han sig mindre godt. Han kunde ikke forstå hvem som hadde stjålet disse fra ham.

Sandsdalen holdt sig for det meste i Telemark med sitt spill. med undtagelse av nogen få spilleferder på Vestlandet. Han råket dog i sammen med de fleste kjente spillemenn på sin tid. Således med Mølleren, Mossefinn, Fykeruden, Halvor Borgen m. fl. En 17. mai i Seljord, da Sandsdalen spilte kom Lars Fykerud. Sandsdalen var da en eldre mann, Fykerud’n var femtenår. Det blev et slags kappspill mellem disse to, idet Fykerud’n fant frem felen og stilte sig side om side med Sandsdalen ogstrøk op.

Som før nevnt hadde Fykerud’n et sjeldent høit og malmfullt spill, og de som hørte påforteller at Sandsdalen drukneti tonene fra felen til Fykerud.Resultatet blev derfor at femten-åringen fikk hele folkemugen over på sin side, dengang. Fykerud’n likte dog ikke dette, sa han senere, det var stygt av ham, men det var likeså stygt av seljordiingene å svike sin gamle mesterspillemann,og fornærme ham på den måten, la han til. Sandsdalen og Fykernd’n var cle rake motsetninger. Sandsdalen var den nøiaktge, trange og tunge spillemann, han forsøkte sjelden å skape noget utenfor rammen av det tradisjonelle felespill, derimot vølte og gjennemarbeidet han slåttene inntilden minste detalj.

En Oslo-mann som besøkte Sandsdalen spurte:—Du spiller vel etfter noter du ?— Nei, eg er ingen papirspelemann! Svarte Sandsdalen. Og det svaret gjemmer en hel del av hans mening og syn på nasjonalmusikken. Den kjente komponist Svendsen, og tonekunstneren L. M.Lindeman, var begge to blandt Sandsdalens største beundrere. Lindeman har også omskrevet endel av slåttene hans.

Utenom å være spillemann var Sandsdalen en flink treskjærer og snekker, også litt aven opfinner. Kunstnergivnaden var såiedes fordelt i mesterspillemannen. Sin hele tid bodde han på plassen Sandsdalen, da husmannsplass under Moen. Leiv Sandsdalen var to ganger gift og hadde tilsammen otte barn. Ingen av disse har merkelig nok kunnet føre arven efter sin far videre. Sandsdalen må således regnes for den spillemann hvis sermerkte kunst aldri vil komme tilbake, hverken i Telemark eller i andre luter av landet hvor haringfelen hører hjernme.

Leiv Øisteinson Sandsdalen døde den 14. januar 1896, 71 år gammel. Jordferden hans var den største Seljord nogen gang har sett. Folk fra alle bygdelag, fattig og rik møtte op ved den vesle Sandsdalsplassen for å følge en av nasjonalmusikkens mestre på hans siste ferd. En veldig gråsteinsbauta på kirkegården i Seljord forteller, at her hviler far og sønn ~~ Øistein Langedrag og Leiv Sandsdalen. — Og i bautaen står inn felt det «samme fotografi som her er avbildet — Leiv Sandsdalen med sin kunstnergivnad’— Norges nasjonale musik —haringfelen».

Gjengitt i Teledølen 08. juli 1926. Artikkelen er ikke signert. Bildet er fra Bjørndalsamlingen, og er det samme som ble brukt i artikkelen. Transkripsjon og opphavsrett til denne: Olav Sataslåtten

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s