Harald Manheim intervjuet av Einar Tufte i Morgenposten 1932

manheim.jpg

«Det er ikke det samme å høre Manheim gjennem radio som å ha ham på scenen foran sig. Han er den stauteste og mest typiske representant jeg kan tenke mig blandt nasjonalmusikkensmestre, det er som han representerer selve tradisjonen der han sitter med hardingfelen sin. Harald Egildson Manheim er født på gården Manheim i ytre Seljord den19de januar 1880. Faren var en kjent og god spillemann, en av Leiv Sandsdalens elever. Moren hadde, en ypperlig sangstemme og et godt skyn på musikk, likesom de eldste brødrene Eivind og Olav var hardingspillemenn på sin hals. Harald blev ti år gammel før han fikk lov på felen, og om dette forteller han:
Felen som far hadde, og som brødrene mine også spilte på, var en gammel verdifull Hellandfele fra 1880 søsterfelen til «Kjempa» som var Leiv Sandsdalens navnspurte instrument. Hver gang når faren eller brødrene hadde brukt felen låste de den inn istabburet, for at ikke vi guttungeneskulde få fatt i den. Dette var en regel på Manheim.

Så en dag som jeg og min, yngre bror Egil gikk og verkte for å få tak instrumentet, fant jeg på at det måttegå an å krabbe inn gjennem gluggen i stabburet og dermed få kloen i felen.Som tenkt så gjort, men. gluggen var både liten og firkantet så jeg nødvendig å klæ av mig til skjorten for å komme gjennem. Egil og jeg hentet en vugge som vi reiste på høikant og med Egil skyvende bak klemte jeg mig innover. Jeg holdt begge armene bak ut og gjorde mig så smal som mulig, likevel blev jeg hengende før jeg var kommet halvveis igjennem.

Nu var gode råd dyre. Rope på far og brødrene turde vi ikke, det var oplagt juling, men da jeg holdt på å bli kjøvd der jeg hang skrek jeg likevel og så kom far. Jeg husker denne stunden som det skulde være idag, og jeg ønsket at bare nu far vil skyve mig inn og ikke dra mig ut igjen for der inne så jeg feleskrinet stå åpent og felen lå der som den ropte på mig. Jo, inn kom jeg og på hodet i gulvet, men da far like efter kom inn gjennem døren hadde jeg felen til haken.

Far blev stående i stabbursdøren og se på mig som satt der i skjorten og «spilte» som det gjaldt livet. Og så? Manheim ler. «Det gikk godt, jeg fikk lov til å ta med mig felen inn.» Men det hendte nok, forteller Manheim videre, at mor jaget både oss og felen ut  -stundom for meget er for meget, vet du.

Første gang Harald Manheim spilte offentlig var 17de mai 1892, da var han tolv år gammel. Tretten år gammel spilte han i et «Heimkomøl», d. e. når jenten kommer og «beser» sig på gården hos sin tilkommende. Til en slik tradisjonell høitid kreves en god spillemann. Til læremester hadde Manheim ingen ringere enn Lars Fykerud, og spillet hans er Fykerudens i grunntonen,men farens innspilling fra Leif Sandsdalens kraftige og sermerkte fremføring av slåtten er ofte tydelig å høre i Manheims spill.

Lars Fykerud og Manheim var ofte sammen. En gang denne mesterspillemannen kom til Manheim bad Haraldom han vilde lære fra sig «Myllarguttens mesterstykke», en av Møllerens beste komposisjoner. Men dette vilde ikke Lars, enda den annen både bad og tryglet. Så sa Manheim at det kunde være det samme også, han kunde spille for sig sjøl. Så satt da disse to, den ene i kammerset og den andre i stuen, og spilte hver for sig. Til slutt blev Fykeruden vond og kom frem i døren og hyttet med buen og bad den andre holde op. Men nei, denne spilte og lot som han hverken hørte eller så. Da satte Fykerud sig jevnsides på krakken og strøk op med en gangar, øieblikkelig skiftet Manheim over og spilte op en heiende springar som rent døyvde Fykeruden. Men da gav denne sig og lo hjertelig mens han dasket kameraten på skulderen og så fikk Manheim lære «Myllargutens mesterstykke».

Den første felekappleik Manheim deltok i var i Bø, Telemark. Han erobret der Iste premien, seksten år gammel. Et par år senere fikk han 2nen premie på en større kappleik i Skien, førstepremien gikk til Lars Fykerud. Fremover tar Manheim en mengde premier, samlingen hans er på vei et halvt hundre. Vi noterer blandt samlingen 14 førstepremier, hvorav to fra landskappeleiker i Oslo, i 1919 og 1931. Blandt utmerkelsene ellers er «Møllermedaljen», erobret på Notodden i 1926, Notodden kommunes pokal og sølvmedalje i 1926—27. Fjellheimpokalen i 1924—25.

Under landsrennet i Morgedal 1929 måtte Manheim spille for kronprinsen, da denne var gjest på gården Brekke. Harald Manheim har vært en god læremester for mange, både telemarkinger og vestlendinger. Av de siste står Haldor Mæland blandt de fremste i nasjonalmusikken, mener han. Arne Bjørndal har notesatt flere av Manheims slåtter. Som gjestebudsspillemann er Manheim framifrå, både spillet og mannen blir ofte søkt langveis fra. Noen konsertspillemann er Manheim dog ikke, han er en av de få mestre som almenheten får høre fra scenen. Derimot har han i siste år spilt et par ganger fra studio. Han har fått flere opfordringer til å spille inn slåtter for grammofon, men han har liten lyst til det. Det er det støe og tradisjonelle som har gjort spillet hans så godt likt, han er en av de sikreste spillemenn på hardingfelen. Det er ingen sers utvikling i fremføing av slåttene, men  det er det gamle gode som blir opfrisket og gjennemført slik som det skal og må og som tradisjonen krever.

På den samme fele han som tiåring krabbet gjennem stabbursgluggen for få tak i, spiller han den dag idag, Hans sønn, Egil, og datteren, Gunhild, har tatt kunstnerarven op
-begge har vunnet anerkjennelse i kappleiker og på scenen. På Manheim rår således feletonene grunnen idag som for femti år siden».

Portrettfoto: Bø museum. Transkripsjon og opphavsrett til denne: Olav Sataslåtten

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s