Om spelemenn i Krødsherad, Sigdal og Eggedal på 1700-tallet

Krødsherad
«Felespellemenn ble det med tida mange av. Det er disse vi har de fyldigste opplysningene om, både mennene og musikken deres. Kongen fant ut at musikken kunne skaffe penger i statskassa. Derfor gav han i 1670 eneretten til all musikering i bryllup, barsel eller andre sammenkomster i Akershus stift, Lil Paul Raader, visst i Christiania, fra 1700 var det en Charles Barroyer. Denne privilegerte skulle så sørge for musikken der den trengtes. Han hadde en undermusikant i hvert distrikt, denne skulle ha eneretten til å spille i alle lag. Samme mannen hadde sjølsagt eneretten til all servering av dansemusikk. Når så en eller annen bygdespellemann prøvde seg litt, ble det tiltale og bot. I 1741 kom kunngjøringa: «Kongelig majestets bestaltede Musichus Instrumentalis i Christiania og Agershuus stift Henrich Meijer» — etter bestalling 1732 — setter nå Ellev Østensen til «med spill å betjene alle og enhver almuebønder i brylluper, barseler og andre samkvem hvor spill måtte behøves, i Sigdal prestegjeld tillige med anneksene.» Men herr Henrick forbeholdt seg å spille sjøl for kongelige betjenter, prester og andre standspersoner.

Ellev var krylling og bodde ei tid i en plass under Haslerud. Han stevnet i 1749 noen som hadde fornærmet ham ved å spille for godt folk her i prestegjeldet. Det gjaldt fire i nedre Sigdal. De møtte på tinget og gav Ellev 1 ort 8 skill. hver, med det var saken oppgjort, mot at de lovde å holde seg fra slik oppvartning med «lnstrumental Musiqve». Det ble vel en mindre inntekt for musikanten etter at det like inn i jula 1751 kom forbud mot spill og leik i alle lag fordi dronningen var død, dronning Lovise. Men i 1754 måtte Ellev melde Tollev Rolstad i Sigdal fordi han spella til dans i et lag på Eikje. Det kostet Knut Eikje, som holdt laget, en riksdaler til de fattige og hele 4 rd. til Ellev for kostnadene.

Fra1756 var det en Ole Olsen som musikerte i Sigdal prestegjeld, også med fullmakt fra den samme Henrich. Så døde Ole Olsen Haugen i 1761, og musikkbevillingen ble gitt til Gulbrand Redalen og Ellev Ostensen, det var nå Marte salig Meyers som gav den.

1 1784 var det en Hans Henrich Hunt som fikk kongelig bevilling på all instrumental musikk i Sigdal prestegjeld. Han advarte alle mot å prøve seg med slikt i selskap, samme hva slags. Han hadde fra før bevilling på Lier. Der var det en vanfør gutt her fra bygda, Jakob krylling, som krenket rettighetene til Hunt ved å spella i et bryllup på Svere. Det ble 2 rd. bot og sakskostnader for den fattige stakkaren.

Så i 1800 kom det forordning om at musikkprivilegiet var opphevet så snart den siste med bevilling var død. Nå kunne enhver bondemann tinge seg hvem han ønsket til å hjelpe seg med musikken. Det første vi finner fiol nevnt i privat eie her, er i 1757. Det var i Stavanesodden at to karer tok tak og endte opp i senga der det lå en fiol som ble knust.

Andre gangen det er nevnt fiol her, er i 1771. Nils Skinnes eide fela, men tjenestegutten Hans Helgesen brukte den i et lag hos Knut Kristensen Råen. Det var kona der, Ingebjørg Eriksd. fra Flatineie som hadde tinget spellemannen. Denne var så forsiktig med fela at han hadde den liggende i ei brødkorg på bordet. Utpå natt var husbonden blitt arg av en eller annen grunn. Han tok brødkorga med fela i og slo den i bordet så fela gikk i mange stykker. «Det var en Harranger Violin indlagt med Skiælpadde og Perlemor og av så god bonitet at der etter Hans Helgesens meining ikke fantes maken i prestegjeldet. Nils Skinnes hadde gitt 10 rd. for den. Det var ei trette mellom mannen og kona i huset som gjorde at fela gikk med, fortalte Hans. Enda Knut stod og så på at Hans la fela i brød-korga, hivde han den i golvet.

Det har gått sagn om underjordisk musikk. Det er mulig at gardsnavnet Spellhaug kommer nettopp av at folk har hørt haugafolket musikere der. I sagnet fra Ørgenviksetra, vi har det under Seterstell her, er det langeleikspell som er nevnt, ellers var det felemusikk de hørte, delvis lærte».

Sigdal og Eggedal
«Felespellere ble det med tida mange av, det er derfor disse vi har de fleste opplys-
ninger om. 1 1734 møtte Mikkel Pedersen spellemann på tinget. Han budde i et Grenseie og var stevnet til tings av Jon Jensen Stoverneie. Mikkel skulle ha sagt at Jon hadde tatt en sau fra ham. De forlikte seg i retten. Tjue år etter finner vi notert i kirkeboka som død: Mikkel spillemanns kone. Det var altså noen her den tida som spella på fele, men seinere stilnet del av med bygdespellemennene. Om de dreiv litt med fela så for seg sjølve, så spella de ikke til dans, slik at vi etterpå kunne finne dem nevnt i tingboka, helst når et oppgjør mellom gjestene, med eller uten «hambø», var meldt og skulle bli klarlagt og taksert av rettens folk. Kongen fant ut at musikken kunne skaffe penger i statskassa. Derfor gav han i 1700 eneretten til all musikering ved bryllup, barsel eller andre sammenkomster i Akershus stift, Lil en Charles Barroyer. Denne skulle så for betaling sørge for musikken.

Han ordna seg slik at han i hvert distrikt hadde en mann som spella i alle lag der de ville ha musikk. Samme mannen hadde sjølsagt eneretten til å servere all slags dansemusikk. Når så en eller annen bygdespellemann prøvde seg litt, ble det tiltale og bot. 1 1741 kom kunngjøringa: «Kongelig majestets bestaltede Musichus Instrumentalis i Christiania og Agershuus stift Henrich Meijer» — etter bestalling 1732 — setter nå Ellev Østensen til «med spill å betjene alle og enhver allmuebønderi brylluper, barseler og andre samkvem hvor spill måtte behaves, i Sigdal prestegjeld tillige med anneksene.» Men herr Henrick forbeholdt seg å spella sjøl for kongelige betjenter, prester og andre standspersoner. Fra 1756 var det en Ole Olsen som musikerte i Sigdal prestegjeld, også med fullmakt fra den samme herr Henrich.

Tollev Olsen Rolstad var 20 år gammal da han i 1745 spella til dans på Rolstad. Han hadde «øved sig lidet at spille på Fiol», og var tinga av ei Barbru Enterud om han Ville komme til nedre Rolstad om kvelden andre påskedagen «at lege på Fiol» for noen unge mennesker, hvilket skjedde. Han slapp visst fra det den gangen, for det var ei atskillig verre sak som kom opp etter den dansen. Men i 1754 var Tollev tinga til å spille i et festerøl påEikje, de skulle danse der. Han musikerte og fikk betaling av ungdommen som dansa og av Knut Eikje. Dette ble kjent av for nevnte Ellev Ostensen som da budde i Olbergeie i Krødsherad. Han meldte Knut Eikje for å ha brutt de kongelige forordninger om musikken. Knut svarte på tinget at Ellev heller burde se til med sine egne saker, og om ungdommen hadde tinga seg en spellemann, så skulle vel ikke husbonden li for det. Men enden ble at Knut Eikje måtte ut med en riksdaler til de fattige i bygda og fire riksdaler til Ellev Østensen for hans utlegg med saken.

Året etter var Marte Reistad tiltalt for å holde spille- og drikkehus. Der kom sønnen hennes, Kristoffer, i klemme fordi han hadde spella til dans. Et vitne fortalte på tinget at han hadde vært i Reistad og dansa flere søndagskvelder, men han nevnte ikke om hvilken spellernann stod for musikken. En annen fortalte at Kristoffer «spilte fiol», og noen jenter dansa en søndags formiddag. Det var jenter fra Kroken og Reistad, men det var bare ei lita stund.

Eivind Hoffart hadde vært i Reistad en søndagskveld i slåtten. Han så da ei jente som dansa krukedansen, men han kunne ikke hugse at noen karer dansa da. Marte Reistad var en gang kommet inn i Stua og hadde sagt til danserne at de skulle holde opp, ellers ble hun tiltalt både av prest og øvrighet. Da de ikke fikk danse i stua, drog de på låven og fortsatte der. Vitnene var samstemte om at Marte ikke hadde forført ungdommen til lidderlighet. Når de dansa, var det av lystighet og for moro skyld. En gang tok Marte seddelboka fra spellemannen og slo ham over fingrene med den. En annen gang tok hun fela hans og gjømte. Det er ikke sagt hvilken spellemann det gjaldt, det var neppe sønnen, men ungdommen fant att fela og leverte den til spellemannen. Dermed dansa de like godt. Til slutt under det nokså langvarige forhøret på tinget, kom det fram noe som vel Marte hadde hatt i bakhanda hele tida: det hadde jamvel vært folk fra prestens hus med og dansa! Hvem var så det? Jo, søster til presten. Det ble et kvast ordskifte om dette på tinget, mellom aktor, prokurator Fjeldsberg og forsvareren, prokurator Hering. Fjeldsberg holdt på at det var sjikane mot prestens hus å dra slikt inn i denne saken. Men vitnene holdt på sitt, og saken ebba ut. Resultatet var at Marte Reistad gikk heltfri for saksmålet, og sønnen med, merkelig nok.

I tingstua på Hovland var det urolig ei natt i tingtida 1759. Det kom en spellemann der. Enda det var utpå nattestid, satte han seg til inne i tingsalen og spella, mens en beskjenket kar fra Viksroa dansa aleine frampå golvet der, og det med slikt bråk, at både fut, skriver og prokuratorer ble uroa i den nattesøvnen de så ærlig fortjente. Ettersom tida gikk, ble ikke de kongelige priveligier holdt så nøye. Lars Albjørk nevnte i 1789 at tjenestegutten hans, Ola Vik, var mye borte som spellemann. Så vidt vi veit var han ikke tilsatt som musiker i distriktet. Fem år tidligere tinglyste Hans Henrich Hunt på Bragernes at han fra 1778 hadde kongelig bevilling til å være «lnstrumentist» i Eiker, Modum og Sigdal prestegjeld. Det kunne ikkc være ukjent for noen i distriktet, meinte han, Ingen måtte driste seg til å oppvarte med noenslags instrumental musikk i hva selskap det måtte være, uten tillatelse og godkjenning av ham. «lkke desto mindre må jeg dog erfare hvorledes fuskere og de såkaltebirentelere (helst sammensatt av bieren — og fiedler — en som gnir på bierfele, altså er birenteler-musikk det samme som tarvelig musikk) Ved de fleste forefalne leiligheter inntrenge seg til min fornærmelse og spille —». Nå advarte han både vertskaper og de såkalte spellemenn og truet med straff om de trengte seg inn i hans levebrød.

Hvor vidt dette lange og truende skrivet fra herr Hunt fikk dansespellemennene her til å legge fela i skrinet, kjenner vi ikke til. Men musikkmonopolet ble opphevet i 1800. Etter den tida er det lite å finne som vi kan ta til inntekt for bygdemusikken. Ole Gutormsen Bergans «hardangerfele» ble solgt ved en auksjon i 1828 for 1 spd. 2 ort 12 skilling. Noen år seinere gikk ei fele i Løvnes for 1 ort 16 skilling, så det var visselig et meget simpelt instrument. Torkild Olsen, som seinere budde i en Frøvollplass, var spellemann og spella i en dans i Hovsplassen i 1840. Da var han 19 år gammal. Han reiste med familien til Amerika i 1867».

Fra Bygdehistoriene for Krødsherad, Sigdal og Eggedal. Fela er i Norsk Folkemuseums samling, ikke datert og ikke knyttet til sted.

 

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s