Om Myreguten i «Hallingminne» 1911

Denne artikkelen sto på trykk i bladet «Hallingminne» i 1911, utgitt av Hallinglaget i Amerika. Navnet på artikkelforfatteren er ikke kjent. Transkribert fra originalen av Olav Sataslåtten d.y. mai 2018. Teksten er delvis «fornorsket» ved transkriberingen for å lette lesingen.

«Myre-gutten

Det var ofte i Hallingdal at en mann kunne gifte seg både en og tre ganger, og enda måtte de nøye seg med tittelen ”Guten”. Hans navn var Ola Kanafet Myro, og han kunne gjerne hatt flere, thi han ville sikkert ha båret dem med ære. Han var ærligheten selv. Han ble født i Ål omkring 1820. Da han ble henimot voksen, reiste han til Tunhovd og hadde tilhold hos de beste folk der. Han dyrkede sitt geni for hardangerspill og var en ivrig og utlært jeger. Fellefanger, trapper – og ørretfisker. Mangen mår og rev har måttet ende sine ugangnsdage i Tunhovdskogene, og mangen ørret måtte forlade livsleiken litt tidligt for hans skyld.

Min mor var som ung jente i Tunhovd, fordi der var en kvinne som var gift dit fra Berneager i gol, og så var der vennskap med mor og dem. Hun fortalte oss små de hundre gange om vinterkveldene i Tunhovd, om Myregutten og hans vakre spill. Han kunne sitte og ”stille” og drømme en hel dag undertiden. Så tok han børsen den neste og for til skogs eller fjells. Fant han ”mårslag” eller annet spor, blev der dager før han kom hjem. Uten niste? Ja. Men så kom han alltid med seg fangst. Han hadde en ”kubbe”, stor uthulet stamme, til seng. Da stekte han flesk og la brød og gode retter ved handen. Så sov han og spiste avvekslende. Da han så styrket og uthvilt atter kom opp, var han munter og god som det beste barn. Da spilte han, og da fortalte han om jakten sin og alt det herlige i naturen, i ensomheten i skogen og fjellet. Så ble han vel trett av ensomheten, reiste tilbake til hjembygden og giftet seg.

Han var lykkelig også da, fikk mange barn, og så måtte der brød til.  Hele Øvre Hallingdal hadde aldri hatt en bedre spillemann, og han spilte til mangt et brudepar og lystig dans. Så kom tiden, at leserne begynte å være mot fela. Der var nok dessverre meget misbruk også.

Kun engang var jeg sammen med Myreguten. Det var om våren i 1881, da han spilte i bryllup til Tollef F Skreddegarden, min ungdomsvenn og nabogutt. Han ble gift med Kari A. Dokken. Det var en herlig tid. Jeg var nettopp kommet hjem fra et flerårig opphold i Kristiania. Jeg skulle være brudesvenn, og så måtte jeg la meg kommandere og lede av spillemannen etter gammel skikk. An hadde forresten vært militær og tambur selv. Vi kjørte til den gamle Golingskirke, og jeg gjorde mer enn en dumhet, fikk jeg vite av de eldre kvinner. Jeg hjalp på dette med kåte ord og livlig dans. Det var mange bra folk av våre naboer. Knut Brenno var kjøgemester. Han var sønn av Gols lengst levende veteran Kom. Serg. Laars Knudsen. Vi fikk Myre-gutten til å spille, og vi danset. Myre-gutten fulgte oss hjem og sov, og så talte han og far og mor om så meget fra gamle dager. Alle var gode mot ham. Mens barmøllet og drammene bødes om ute på tunet, og spillemannen ennå spilte ”Heimkomstlåtten”, kom Halvor Larsplassen farendes ned på storåkeren.

Opphavsretten og eierskap til denne transkriberingen: Olav Sataslåtten d.y. Kan ikke kopieres og publiseres uten samtykke.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s