Overrettsprokurator Breies erfaringer med ulveflokker, dans og slagsmål ved Tinget i Hallingdal rundt 1816

Stiftoverretsprokurator Hans Breien ble født 1791 på Tyristrand, og tok juridisk eksamen i København i 1812. I 1813 fikk han bevilling til å prosedere på prøve ved Buskerud amts underretter. Kan tok da bolig på fedrenes gård på Tyristrand, og praktiserte som sakfører over Ringerike, Hallingdal, Eiker, Modum og Sigdal.

«Samtidig med sin overtagelse av Hauger var Breien i 1816
blitt overrettsprokurator. Hans juridiske praksis skulde bli
stor og strakte sig over betydelige distrikter, omfattende
Hadeland og Lands bygder, Ringerike, Hallingdalen samt del
vis Valdres og Toten — i alt 5 sorenskriverier. Datidens for
hold krevde stetse sakførernes personlige fremmøte ved tin
gene, og reisene i hans store distrikt blev da mange og lange.
Han lå således nær sagt sin halve tid ute på reiser og ofte
flere uker ad gangen.

Kommunikasjonene var den gang ufullkomne og primitive,
så reiselivet ofte kunde falle nokså besværlig. Der bruktes næsten
alltid hesteskyss, sjeldnere båt. Den lengste og besværligste ferd gikk
til Hallingdalen. Fra Hauger gikk da turen over Klekken pa Ringerike, Høne-
foss, hele Soknedalen opover til Krødsherad og Gulsvik, og
så den lange Hallingdal op til hovedbygden Nes. Helt til
«Aals Gjæld» var der en 160 kilometer fra Hauger — altså
en landeveisreise som fra Oslo op i Østerdalen. Prokurator
Hygen pa Setrang kunde på sine gamle dager ofte fortelle
om disse fordums Hallingdalsturer: Breien kjørte ofte foran
det øvrige tingfølge — han hadde så glupe travere. Engang
var det en kold vinteraften med måneskinn — han hadde
stanset med sin slede og satt og ventet på det øvrige følge.
Ingenting sa han, men satt taus i sin ulveskinnspels og bare
pekte med svepen til siden av veien. Da de skulde se til, rørte
det sig ved skigarden en rad av lysende punkter — det var
ulver, og øinene lyste i det klare måneskinn.
Skyss-stasjoner og gjestgiverier kunde ofte være dårlige i
hine tider. Men da Breien, som det berettes hadde venner i
alle dale», så blev jo gjestgiveriene ikke alltid benyttet. «Det
var,» heter det, «ikke en gaard, stor eller liden, hvor han ikke
var kjendt.»

Overalt var der i de dager et fyldigere og mere beveget liv
ved tingene enn i senere tider. Ringerikstinget på Heselberg
gård i Norderhov var vel det første og største av dem alle.
Men særlig i det avsides Hallingdal rådet der et sterkt pul
serende tingliv. Her dannet tingene midtpunktet for bygdenes
liv. De var de store samlingssteder, hvor bygdefolket møtte
frem — til handel og allslags forretninger, men også til dans
og til slagsmål. Den gang satt jo Kniven ennu løst i hallin-
gens slir. Var der i hine tider liv ute på tunet i tinggårdene,
da var spenningen ingenlunde mindre inne i tingstuene. Her
presiderte sorenskriveren ved enden av tingbordet, og proku-
ratorene prosederte til protokolls med store ord og skarpe
eller spissfindige innsigelser. Rettsforhandlingene var den
gang ikke så nøkternt rolige som nu, og forholdet mellem de
sakførende hadde et sterkere preg av en kamp: tingstuen var
en arena. Den var gjerne fullpakket av folk, «som skulde se
og lye paa», og den sterke spenning fra tingbordet gikk over
og tok den hele forsamling.

Der gikk et visst ry av Breiens dyktighet i den muntlige
forhandling. «Det var,» heter det i tradisjonen, «vanskeligt
at hamle op mod ham ved tingbordet». En gammel jurist
har berettet fra Ringerike at tingalmuen ofte kunde bli som
«elektrisert», når Breien hadde ordet. Hans tale fløt lett, men
ordene falt samtidig med verdighet og vekt. Jørgen Moe for
talte senere at han engang som student hadde et ærend ved
Norderhov ting, og passerte tingstuen mens Breien hadde or
det. Han glemte da ganske sitt ærend, og blev stående «for-
tapt» over den veltalenhet som utfoldedes. Det kan i denne
forbindelse nevnes at også Henrik Wergeland engang — ved
en selskapelig anledning — blev imponert av den samme vel-
talenhet.

Også i den skriftlige form fant han sitt uttrykk med stor
letthet, og der gikk bl. a. et ord om at han om morgenen for
tingene kunde forfatte rettsinnlegg, som mangen annen ikke
gjorde ham efter ved dags arbeide. En ansett dommer, soren-
skriver Vilheim Meidell, som i sin ungdom var fullmektig ved
Ringerikes sorenskriveri, uttalte senere at hans innlegg stun-
dom kunde lyne av vid.

Fra «En oplandsslekt gjennom et kvart årtusen :
optegnelser om slekten Breien
av H.H. Breien, ugitt i 1933.
Opphavsretten til denne transkripsjonen eies av Olav Sataslåtten.
Ikke-kommeriselt viderebruk er helt ok -sitér kilden.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s