Sataøen versus Sataslåtten?

 

 

sataøen sataslåttenFra tid til annen dukker spørsmålet om hvem som var den beste spelemannen av Sevat Sataøen og Olav Sataslåtten opp i ulike fora på Facebook. Denne problemstillingen blir ofte tillagt ulike kriterier som grad av god danserytme, konsistent form på låttene osv. Det blir hevdet at Sataslåtten var dansespelemann fremfor noen, mens Sataøens styrke lå i overveldende teknikk og nærmest fotografisk gjengivelse av låttene. Hva gjelder påstanden om at Sataøen hadde fast form på låttene kan dette raskt analyseres ved en sammenlikning av de 16 låttene han spilte inn på grammofonplate i 1922, og de samme spilt inn mer enn 30 år senere for Arne Bjørndal og Lars Hallingstad: samtlige er tilgjengelige på Ål bygdearkiv sin lydsamling på nett. Foretar vi en sammenlikning av hallingen Bråta-Per slik den er spilt inn av Sataøen på 78-plate i 1922 (Actuelle H 47163) og samme låtten spilt inn for Arne Bjørndal i 1959, hører vi at 1959-formen har langt færre repetisjoner av visse vek.  På motsatt vis er 1922-versjonen av Kristi Vangji (Pathefon H 27164) mer utbrodert enn den han spilte inn for Lars Hallingstad på 1950-tallet (band 18 side 2). Rytmen har også endret seg fra 1922 til 1950-tallet, der den yngre Sataøen helt åpenbart er en mye mer utpreget dansespelemann enn i eldre år.

Går vi nærmere inn på dette med fast form på låttene eller fraværet av sådan, er dette noe Sataslåtten med rette er blitt beskyldt for.  Samtidig må vi spørre oss hvorvidt dette skal være et kriterium for vår bedømming av om noen er en stor spelemann eller ikke. I Arne Bjørndals samling finner vi en nedtegnelse av ham hvor den svært betydningsfulle spelemann fra Ål, Ola A Strand, refererer til noe hans læremester Sevat Tønder fortalte. Tønder var opprinnelig fra Leveld i Ål, men var bosatt i Oslo fra midten av 1850-årene. Myllarguten var hos Tønder i 1859-60, 1862 og 1864. Tønder lærte spel av Myllarguten, men i Bjørndals notater finner vi at Tønder fortalte til Ola A Strand at det var vanskelig å lære av Myllarguten fordi han aldri spilte låttene helt likt. Forminsker dette Myllargutens storhet?

Ut fra popularitet i samtiden er det vanskelig å vurdere Sataslåtten og Sataøen opp mot hverandre. Sataøen spilte inn hele åtte grammofonplater i 1922, mens Sataslåtten aldri spilte inn noen. Sataslåtten var den første som opptrådte i den faste folkemusikkhalvtimen med Eivind Groven i radio i 1931, og hadde opptrådt i Kringkastingen to ganger før Sataøen første gang kom på lufta 31. januar 1932.

Sataøen begynte å spille fele allerede som 6-7-åring, og fikk lære direkte av både Myreguten og Bråta-Per. Sataøen vant Landskappleiken i 1914, mens Sataslåtten begynte å spille først i 15-årsalderen, og markerte seg ikke på lokale kappleiker før i 1925, og på større kappleiker i hovedstaden før i 1929: han fikk bedre plassering på landskappleiken i Oslo 1929 enn Sataøen. På Landskappleiken i Kristiansand tok han delt 2. premie med Ola Okshovd, mens Sataøen ikke markerte seg, og i Norgesmesterskapet i Oslo samme år fikk han første 2. premie foran Tjønnstaul og Okshovd, mens Sataøen ikke markerte seg. På landskappleiken på Nesbyen i 1933 plasserer Olav seg like etter Olav Løndal i klasse B, foran Sataøen. På landskappleiken på Ål 1948 får Sataslåtten 3. premie i klasse A etter Jens Amundsen og før Lars Skjervheim, men vi ser at Sevat ikke deltar. Den siste kappleiken Sataøen deltar på er den som arrangeres på Ål i november 1945, hvor han deler 2.premien i klasse A med Sataslåtten.

Det at Sataøen gir seg med kappleikspelet i en alder av 53 år må tilskrives hans sviktende hørsel –et resultat av at han var premieskytter. Sataslåtten deltar på lokale kappleiker, større stemner og landskappleiker utrolig nok helt frem til fire måneder før han kreftsyk går bort i desember 1971. Det siste stevnet han deltar på er Hilme i august 1971 hvor han tar 2. premie i klasse D, i en alder av nesten 81 år. Før dette tar han 2. premie på Austlandskappleiken i Ål 1970, like bak Anders Kjerland og Knut Ufs. Han vinner klasse D på Hilme i 1970, og får identisk plassering etter Kjerland og Ufs i klasse D på landskappleiken på Geilo 1969.

Sataøen trakk seg mer og mer tilbake fra aktivt spelemannsliv fra begynnelsen av 50-tallet, mens Sataslåtten blir mer og mer aktiv fra begynnelsen av 50-tallet og frem til han går bort i begynnelsen av 1971. Det at Sataslåtten hadde en slik ledende rolle i Torpo spelemannslag i disse tiårene, samt en aktiv rolle i Aal spel- og dansarlag fra 1968 til 1971 har nok vært med på i større grad synliggjøre ham. Med slike aktive og betydningsfulle spelemenn som Olav Sire og Jens A Myro i nær omgangskrets, var videreføring av former og stil mer umiddelbar enn hva tilfellet er med Sataøen, rett og slett fordi Sire og Myro hadde veldig mange elever som er aktive i dag. Samtidig lærte Myro av Sataøen, og bragte mange låtter videre fra ham, som f eks Klunkelåtten etter Myreguten, som Sataslåtten ikke spilte, og som spilles av flere av dagens utøvere.

En kvalitativ sammenlikning av spelet til Sataøen og Sataslåtten blir ganske meningsløs ettersom de begge var mesterspelemenn. En kan bli slått ut av Sataøens kompleksitet og intensitet, mens suget og drivet hos en Sataslåtten i toppform er svært vanskelig å gjøre etter ham. Både Sevat og Olav lagde nydelige låtter som vil oppdages av flere og flere utøvere, og de vil bli tradert, transkribert og utbredt, liksom spelet til de begge vil øke mer og mer i popularitet. Sataslåtten og Sataøen var fantastiske spelemenn, og arven etter dem vil bare bli mer og mer verdifull og verdsatt ettersom årene går.

Olav Sataslåtten d.y.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s