Om formidling av eldre folkemusikkinnspillinger

Arkivarer vil alltid ha et samlingsorientert perspektiv. Kataloginformasjon og registreringer er bærebjelkene for bevaring og gjenfinning, men i 2017 er ikke det samlingsorienterte perspektivet nok: vi må vende blikket utover til brukernes behov og forventninger. I løpet av det halve året som er gått siden jeg etablerte Ål bygdearkivs LoCloud-løsning for tilgjengeliggjøring av folkemusikkopptakene fra deres arkiv, har jeg støtt på mange motforestillinger fra folkemusikkarkivene. Det kan virke som en skepsis mot å åpne samlingene på nett. Argumentene mot dette er deres frykt for å miste kontrollen med samlingen, og å miste besøkstall. Men kjære dere: det kan ikke være slik at deres eksistensgrunnlag skal være tuftet på hvorvidt utøvere kommer fysisk til deres arkiver for å hente ut opptak. Ta Digitalt Museum og museenes fotosamlinger som et eksempel, eller Nasjonalbiblioteket og deres løsning bokhylla.no som et annet. En må makte å omsette samlinger til digital kapital; den digitale kapitalen utgjøres av og måles i antall treff og besøk online.

Folkemusikksamlinga i Ål bygdearkiv var et Formel-1-prosjekt frå min side. Det er etablert helt uten det samlingsbaserte rammeverket de tradisjonelle folkemusikkarkivene besitter, ei heller ligger Fiol som metadataverktøy i bunnen. Fra min side var denne etableringen gjort fordi det haster med å få opptakene ut til utøverne. Det handler om å berike tradisjonen, og å bringe materialet ut til utøvernes eget hjem, slik at de kan lyttte om og om igjen til låtter som kanskje kun finnes der i arkivet: om det finnes i et online-arkiv eller fysisk i magasinet på museet er vel kun en diskusjon om logistikk?

Det er mulig å lansere påstanden om at et folkemusikkarkiv ikke eier et lydopptak. Det er mulig å hevde at de forpakter en kulturarv, men at det faktisk ikke ligger i deres mandat å tviholde på innspillingene for å gavne deres budsjettmessige egeninteresser. Det er formidling som må være grunnprinsippet, men for å komme dit må arkivaren ta steget ut fra magasinet og sette seg i utøverens sted, og skjønne henne eller hans behov.

Pr i dag er det nærmest et «svartebørsmarked» for folkemusikkopptak, dog uten kapital involvert i det hele. Ryktene går om at hun eller han kjenner noen som har et Jørgen Husemoen-opptak. «Det finnes en lukket Facebook-gruppe der noen Ola Bø-opptak deles». Det finnes lukkede YouTube-kanaler hvor entusiaster deler fantastiske gamle Haugerud-opptak med en håndfull utvalgte, livredde for at de skal bli tatt i å ha delt noe som til og med har passert åndsverklovens 50-årsgrense og dermed «falt i det fri». Det er en stor skam at det skal være slik. Dere må våkne opp, og forstå at dette materialet, som altså er så ettertraktet for utøverne, ikke alene skal ligge på servere i arkivene, godt utenfor rekkevidde for kvedaren i Setedal eller spelemannen i Bø. Det å sitte på materialet uten strategier og planer for å tilgjengegeliggjøre alt på nett er faktisk en rett dere ikke har. Hvis dette er så vanvittig skummelt, hvorfor jobber da NRK for å tilgjengeliggjøre folkemusikkarkivet sitt på nett?

Med vennlig hilsen,

Olav Sataslåtten d.y.
tidvis frivillig kulturarbeider, Ål i Hallingdal.

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Google photo

Du kommenterer no med Google-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut /  Endre )

Koplar til %s